Bokhøsten er her. Undertegnede deler fremover lesetips fra noe av sportslitteraturen jeg har lest hittil i 2025. Noen av bøkene kan komme fra forfattere klare for Sportslitteraturfestivalen 2025, uten at festivalprogrammet har hatt betydning for hvilke bøker som er plukket ut. Det viktigste er å spre litteratur med en bredde og som kan gi økt leselyst til lesere der ute. Og vi starter med kanskje den beste boka jeg har lest i år:
Fordømte Leeds (David Peace)
«Gjennom dørene. Under tribunen. Rundt hjørnet. Bortover korridoren».
Slik starter mang en setning i David Peace sin moderne klassiker: Fordømte Leeds (The Damned United). En skrivestil som kan ta noe tid å vende seg til. Noe jeg trengte. Flaks at forlaget har viet et par sider til hyllest fra 20 anerkjente kritikere innledningsvis. Hvis ikke kan det være at jeg hadde lagt fra meg boka etter de første sidene. Dette måtte jo være en god bok. Og det var det. Virkelig. Plutselig ble jeg sugd inn i historien. En historie om Brian Cloughs 44 katastrofale dager som Leeds-manager. Klubben han hatet. Og klubben som hatet han. Men boken handler om mer enn de 44 dagene. Boken hopper mellom to historier. De 44 dagene fra 31. juli 1974. Og de drøyt tolv årene frem til Clough tok over Leeds. Der er det mye krutt. For oss som er vokst opp noen tiår etter Derbys storhetstid er nok kunnskapene om dette laget, det indre livet i klubben, og deres triumfer, begrenset. Jeg måtte lese mer om engelsk fotball på 70-tallet, Derby og Brian Clough etter denne boken.
Boken ble kontroversiell da den kom ut i 2006. Noe som kanskje ikke er så overraskende. Selv om det samtidig er det. For dette er en bok som blander fakta og fiksjon. Det er en roman hvor forfatteren har lent seg på de faktiske hendelser og faktiske personer. Hvor han skriver historien slik han tror den var. Men han har gjort et grundig researcharbeid. Forfatteren har lest aviser med bl.a. værmeldinger fra alle de 44 dagene. Peace har også lent seg på en rekke bøker om Leeds og Clough, som for øvrig alle spriker i sine fortellinger. Uten at de har blitt problematisert. Vi er mye innom Cloughs indre demoner. Forfatteren må naturlig nok bruke noe fantasi når han tar oss med inn i hodet til et annet menneske.
Det kan være noen passasjer som fremstår litt uforståelige. Kanskje er jeg bare en enkel sjel. Men de kunstneriske og innovative trekkene gjør at boka lever ekstra lenge i en. Og det er en bok man får lyst til å lese igjen. Kanskje jeg leser, og forstår ting, på en annen måte neste gang. Det er i hvert fall ikke vanskelig å forstå følgende: Å ansette Brian Clough, mannen som hatet Leeds United, i klubben som hatet Brian Clough, var en dårlig idé. Og David Peace har skrevet en glimrende bok om det.
PS: Boken er også filmatisert. Les boken først.
Espen Andreas Borgersen, festivalsjef Sportslitteraturfestivalen og bibliotekar Sportsbiblioteket